Dager i smertehelvete

OK, ukas headliner er mildt sagt overdramatisert. Men som mine lesere demonstrerte tidligere, (overskirften “Sex” slo personlig rekord på bloggen med omkring 26 treff på en dag) er det viktig med en catchy headliner. Om noe, så burde det lære folk å være mer skeptiske og forutintatte neste gang de går forbi et avisstativ. Nuvel.

Saken er uansett den at jeg i de senere dager hadde den ambivalente glede av å bli minnet på min menneskelighet. Min tilværelse har nemlig en tendens til å dreie seg om å ignorere mine fysiske begrensninger, i et nonchalant forsøk på å styrke min narcisistiske oppfatning av meg selv som det optimale overmennesket. Innebefattet i dette ligger utrolige prestasjoner hva fravær av mat, drikke, søvn og andre nødvendigheter anngår. Stort sett går dette sånn tålelig greit, men hovmod står som kjent for fall og du milde hagegnom for et fall det ble. Med stort overmot var det at jeg torsdag så frem til fire bekymringsløse dager hos familien. Mine foreldre har tross alt begynt å jobbe seg igjennom “tomt rede-syndromet”, men det forandrer ikke på det faktum at jeg blir behandlet som en fyrste hver gang jeg setter mine ben innenfor dørstokken. Forventningene var derfor store, og med dette i tankene hadde jeg djervt bestemt meg for at mat og drikke ,i likhet med fred og kjærlighet, var uvesentlige trivialiteter som kunne vente til jeg kom hjem. I tillegg til dette må jeg ha følt meg usedvanlig masochistisk, da forfengeligheten tok overhånd og rådet meg til å iføre meg en tynn vårjakke samt et par med tøysko. Disse sto selvfølgelig på ingen måte i forhold til den stive kulingen is-orkanen som på dette tidspunkt herjet over Sørlandet. I tillegg hadde mine økonomiske prioriteringer (“Curse you Dolly Dimple’s”) ført til at den ti minutter lange bussturen til Håneskrysset, hvor mitt designerte busstopp ventet, istedet måtte bli en 30 minutters lang gåtur. Skjebnen ville riktignok ha det til at en bil med noen venner på et tidspunkt plukket meg opp, men da sjåføren av nevnte bil ble en smule forvirret på et avgjørende navigasjonstidspunkt, ble jeg kjørt en snau kilometer i feil retning.

På dette tidspunktet passer det med et lite avbrekk hvor jeg gir min lille lektyre om Herr Skjebne. Det har seg nemlig slik at Gud er allmektig, god og alle de greiene der. Det vet vi, punktum. Men like fullt finnes det tusen små ting som er bittesmå bagateller som Gud ikke bryr seg med å gripe inn i med mindre noen ber ham spesiellt inntrengende om det. Slike ting inkluderer men er ikke begrenset til: Hvem som vinner kveldens pokerlag, hvorvidt du ser hundebæsjen som ligger i fortauskanten du nærmer deg, om du kommer til å rekke bussen inn til byen eller blir tvunget til å vente i 40 minutter og om de har gått tom for Quartepounder på Mac’en når du skal bestille.
Alle disse finurlighetene er overgitt i hendene til Herr Skjebne. Herr Skjebne er en middelaldrende mann på noenogførtiår som mest sannsynlig har en fortid som bussjåfør og muligens noen vikariat som gymlærer. Han er kledd i en loslitt dress som veksler farve, alt ettersom humøret og anledningen innbyr, og har to store solbriller som er så mørke at han mest sannsynlig har problemer med å se klart igjennom dem. Alle årene med lidelse og bitterhet har imedlertidig gitt ham visdom og fordom til å partisk avgjøre alle små bagataller i menneskers liv. Herr Skjebne er opptatt av idrett, Vaudeville shows, politikk og til en viss grad damer. Uheldigvis hater han Silas. Han hater Silas og han har sin glede å la dette faktum sakte men sikkert manifestere seg som en naturlov i Silas’ liv. Mer trenger du ikke å vite om Herr Skjebne på dette tidspunktet.

Tilbake til min episke gjenfortelling av Silas lidelseshistorie. Etter at skjebnen førte meg en halv kilometer nærmere mitt mål, bare for å deretter ta meg en hel kilometer bort fra det i motsatt retning, måtte jeg altså tappert driste meg gjennom den isnende vinden for å nå mitt mål. Dette var som sagt etter et tilnærmet døgn uten inntak av nevneverdig mat eller væske. Langt om lenge kom jeg endelig frem til mitt velsignede busskur (her mistenker jeg stavefeil men drit i) og kom meg ombord på bussen.
På dette tidspunkt forventer mange av dere sikkert en lang fortsettelse om hvordan bussjåføren var antikrist og tvang meg til å dytte bussen fra Grimstad til Sandefjord, mens han konstant messet uforståelig fra en liten svart bok med sataniske vers. Selv om et slik hendelsesforløp på mange måter ville være å foretrekke, da inntektene til eventuelle filmrettigheter kunne blitt massive, var virkeligheten en litt annen. Bussturen gikk greit (bortsett fra en liten baby hvis forsøk på tostemt sopransang til tider fikk meg inn på tankemønster jeg har lovet venner å jobbe med) og resultatet av min lille odyssè ble alle halsbetennelsers mor og flere netter med pseudoabstrakte feberfantasier.

Heldigvis finnes det få steder det er bedre å være syk enn hos mine overmåte elskverdige foreldre, og jeg kan derfor med stor optimisme spytte Herr Skjebne i fjeset inntil han igjen får mulighet til å spille kortene mot meg.

Nevnte jeg forresten at verden har for få badekar?
Og dinosaurkjeks… Verden har for få badekar og for lite dinosaurkjeks.

Return of the guy

Ok, det er offisielt. På et ukjent tidspunkt ble det som tidligere var et useriøst fritidsyssel, i mitt hode forvandlet til et ambisiøst ønske om å formidle noe morsomt/relevant/ineteressant. Resultatet av nevnte prosess ble at bloggen har ligget øde over en periode på tilærmet 6 uker, ettersom at jeg sjeldent klarer å skrive noe som kan plasseres inn i en av de øvrige kategoriene. Mine ambisjoner og håp for fremtiden har heldigvis blitt knust til støv, så jeg er tilbake i min uentusiastiske, desilusjonerte, bitre hverdag; hvor jeg selvfølgelig hører hjemme og antageligvis trives best (i den forstand trivsel er et begrep jeg kan relatere meg til).

Nåvel, det vil uansett bety at oppdateringer vil følge i en mye hyppigere sekvens enn det som har vært normen den siste måneden, men de vil sannsynligvis i aller høyeste grad dreie seg om ting som irriterer og/eller fascinerer meg. Jeg føler meg blant annet ikke helt ferdig med zombie-temaet da det slår meg at det ikke drives nok folkeopplysning om denne meget relle og skremmende trusselen (apropos reelle og skremmende trussler ønsker jeg å nevne Lisa Børuds musikalske inntekter, global oppvarming og Russlands invasjon av Norge iscenesatt med hjelp fra forræderiske samer).

Etter at mitt lumske sinn prøvde å slippe unna med positive erindringer fant jeg ut at hjernen måtte straffes for å forhindre at lignende forsøk finner sted ved en senere anledning. I den sammenheng trålet jeg internett for å finne noe som var passende brutalt for et fortrinnvis oppegående individ å bruke tiden sin på, og etter mye om og men kom jeg frem til en sikker vinner. Dvs. egentlig planlegger jeg å straffe hjernen med å tvinge meg igjennom alle High School Musical filmene i et hårreisende Jackass stunt, men jeg er feig og redd, og har derfor utsatt avstraffelsen på ubestemt tid, da langtidseffekten av et slikt eksperiment kan være vanskelige å forutse på forhånd. I stedet kom jeg over en treningsvideo for personer som er ansatt i Gamestop.

For de som ikke kjenner til Gamestop kan de best beskrives som Djevelen i spilldistrubusjonsbransjen. Det har seg nemlig slik at spillbutikker tjener ca 200% mer på å selge brukte spill enn på å selge nye spill, og som en konsekvens gjør Gamestop alt de kan for å få dumme gutter til å selge spillene sine tilbake til butikken, hvorpå de selges om igjen til samme pris som et nytt spill minus en femtilapp. Hvorfor er dette ille? Fordi utviklerne, de stakkars, stakkars menneskene som akkurat har brukt 15-20 måneder av sitt liv på å lage spillet, ikke får en eneste krone for spillet når det selges brukt. Store inntekter går tapt, og resultat er at vi fem år fra nå kun kommer til å spille spill som er laget for dumme mennesker allmennheten. (“WiiSports 5″, “The Sims 4″, “LOST the game: Part 7″ osv.)

Jaja, ikke så veldig interessant for de fleste, men like fullt en personlig kjepphest da jeg selvfølgelig er et av de menneskene som tar seg selv så høytidelig at jeg hovedsakelig er mest glad i sære spill som bare et fåtall mennesker kjøper. Flertallet har alltid feil, en snedig leveregel jeg lenge har hatt sansen for sammen med Hvis du sier ja, sier jeg nei. Poenget jeg prøver å komme til er formodentlig at nevnte semi-sataniske spillforhandler faktisk har laget en treningsvideo for å lære sine ansatte hvordan de skal selge spill til kvinner. Kvinnen: Denne mystiske skapningen med større intelektuell kapasitet, forkjærlighet for dårlig tv, en fremmedgjøring til all elektronikk og ikke minst pupper. Hvordan selge spill til en kvinne? Resultatet av dette spørsmålet er en av de mest smertefulle visuelle/auditive opplevelsene jeg har hatt på lenge. Jeg har faktisk i skrivende stund en mild hodepine som jeg mistenker har sitt opphav i hjernens hang til å hevne, etter en mer eller mindre ufrivillig visning av nenvte film som antakeligvis grenser til å bryte FNs menneskerettigheter. Kort sagt er dette alt jeg hater med menneskeheten oppsummert i en enkel markedsføringsvideo på 8 minutter De fleste av dere kommer aldri til å se hele greia, men jeg utfordrer dere til å gjøre det. Hvis du etter å ha sett videosnutten sitter igjen med spørsmål som: “Hva i all verden var det som var så fælt med det der?” eller lignende, har du min fulle velsignelse (så vel som formaning) til å reise deg opp fra pc’en, gå bort til nærmeste vegg, smell hodet ditt med pannen først så hardt du bare klarer mot veggen og gjenta bevegelsen til du mister bevisstheten. Uansett nok svada, her er den beryktede og overmåte opphypede videoen (legg merke til den håpløst falske britiske akksenten til dama som liksom skal lede greia).

Og med dette tror jeg vi avslutter dagens segment.

Stay tuned!

Tilbake

Kom tilbake fra New Orleans i går kveld. Er jet-lagget inn i en annen dimensjon. Prøver å kvitte meg med all bitterhet som har hopet seg opp etter alt for mange timer på flyplasser. Har lest en bok om det forestående Zombie-holocaustet verden ikke er klar over at kommer til å komme.

Vet at bloggen ikke har vært oppdatert siden tidenes morgen, og jeg lover å gjøre noe om dette innen en av de nærmeste dagene, men ikke akkurat nå. Stay tuned!

Ischariot

Som enkelte vet skrev jeg særemneoppgave om Jens Bjørneboe på videregående. Hvis du skulle være en av dem som ikke vet hvem dette er har du fint lite å gjøre foran datamaskinen din, og bør dra sporenstreks bort til nærmeste bibliotek eller bokhandel og rette på dette. Om ikke for noen annen grunn enn at du skal bli litt mindre idiot. det har seg nemlig slik at Bjørneboe burde være pensum for alle mennesker på et eller annet tidspunkt i livet, ettersom at han viet hele sitt forfatterskap (med et lite unntak jeg ikke trenger å nevne.. de innvidde vet hvilken bok jeg snakker om og dere har lest i den) til “det ondes problem” og generell kamp mot urettferdighet i verden, gjennom en bevisstgjøringsprosess hvor menneskenes hhang til å velge vonde handlinger fremfor gode er et tema som gjennomsyrer det meste. Vær dog advart, da for intens lesning av hans materiale kan lede til forholdsvis sterke depresjoner og innslag av desillusjonisme og mismot over den menneskelige natur. Mine erfaringer på dette området skal vi ikke gå nærmere inn på, men jeg kan i det minste med ro konstatere at det går bedre å lese bøkene hans nå, ettersom at jeg har lært at det er lurt å porsjonere mengden man leser av gangen slik at man får tid til å fordøye stoffet i trygge omgivelser sammen med mennesker man er glad i. Mulig at dette høres en smule dramatisk ut, og enkelte kan sikkert si at de ikke har opplevd de samme erfaringer i møte med Bjørneboes stoff. Det får så være, men for egen del er lesningen preget av mye uro, ikke minst i visshet om at hans eget forfatterskap anngivelig skal ha vært en faktor å ta med i regningen omkring Bjørneboes selvmord.

Som noen kloke hoder kanskje har resonnert seg frem til fikk jeg nemlig en bok av min elskede bror til jul som inneholder noen av de viktigste tekstene fra Bjørneboes forfatterskap samlet i ett bind. Disse har jeg gått i gang med å lese i godt mot, og for øyeblikket går det heldigvis forholdsvis greit. Boken kan ikke sies å bidra til å styrke min optimisme omkring menneskets natur og fremtid, men i sterk kontrast til Bjørneboe har jeg heldigvis en gudskjærlighet å ta med i regnestykket, og dette hjelper følgelig betraktelig på sluttsummen. Uansett, uten videre vås, her er et dikt av Jens Bjørneboe til inspirasjon og ettertanke (Ajjj, det der hørtes ganske pretensiøst ut. Jeg ber ydmykt om unnskyldning for dette.)

Ischariot av Jens Bjørneboe

De gav meg tredve sølvpenger, og jeg
- som ante noe meget mer i dette -,
jeg tok imot og viste dem den rette.
Hva var det hele blitt til uten meg?

I haven var det mørkt. Og mellem seg
tok knektene ham bort, forvåkne, trette.
Og han var blek, men skrittene var lette.
Så tok jeg pengene og gikk min vei.

Det var en vår. Og grenen som jeg valgte
var tung og duvende av blomstersne.
Så var vi begge frukt – på hvert vårt tre.

Før Passah var det; husene var kalkte.
Før det ble Sabbath måtte det skje:
De andre – flyktet: Bare vi to ble.

Desember-nag del 2: Apati

Min julestemning manifistert i et objekt. God jul.

Det er 23. desember (jeg driter i alle som sier at det er den 24. etter klokka tolv om kvelden, morgenen bringer en ny dag, og en forutsetning for morgen i mitt vokabular er overstått søvn) sent på kvelden og jeg sitter i stille kontemplasjon over min egen julelyst. Facebook er fylt av mennesker som alle skilter med dypfølte ønsker om en god jul. Ikke at det er noe galt med dette i seg selv, det får meg bare til å føle en merkelig fornemmelse av fremmedgjøring. Det er åpenbart en emosjonell barriere som skiller meg fra de fleste andre mennesker (ihvertfall de få menneskene som befinner seg på min venneliste på facebook). Men jeg lurer ikke meg selv. Jeg er tvert imot hellig overbevist om at det finnes flere enn meg der ute som ikke har et bestemt forhold til julen lenger, og som opplever et emosjonelt vakum; som for min del mest sannsynlig kommer til å forbli helt til jeg får eget avkom (med mindre jeg følger min egen logiske overbevisning og steriliserer meg for å unngå å sette en ny generasjon med Silas’er til verden, da konsekvensene av en slik handling vil være vanskelige å forutsi men mest sannsynlig destruktive langt forbi den menneskelige fatteevnen).

I den forbindelse har jeg valgt meg ut et bilde av en stein (som kanskje er en meteor ifølge reportasjen bildet er hentet fra) for å illustrere mine følelser for julen i skrivende stund. Grantreet glitrer fint i ytterkanten av øyekroken med en blanding av “smakfull” julepynt og bisarre effekter som kun får eksistere under min søsters hardnakkede, nostalgiske og sentimentale beskyttelse. Allikevel føler jeg ingen trang til å reise meg opp i sofaen i vill ekstase mens jeg slynger meg rundt treet så klesplagg fyker for å fange høytidens stemning. Presangene ligger “gjemt” i et kott oppe i trappa, og jeg har allerede vært en tur innom for å gå igjennom det tradisjonelle “vei- og analyser-ritualet” uten at dette heller har bidratt til å skape nevneverdig forventning. Og dette til tross for at jeg er en ganske materialistisk person, i den forstand at jeg til enhver tid vet om en ca. 2000 ting jeg kunne tenke meg å få klørne i om noen bare ville forbarme seg over meg. (Drømmen er formodentlig at Gud en dag skal dukke opp i en brennende tornebusk og meddele at jeg er blitt meddelt et forskudd på min himmelske belønning og herved får lov til å ta ut verdier for kr 500.000 i en Barnes & Nobles forretning). Julemusikken går meg på nervene, og de siste to dagene har vært en spirituell kamp mellom meg og min søster, hvor all verdens vederstyggeligheter i form av Real Group og ymse andre artister avspilles i julestemningens navn, uten at det tas noe hensyn til de arr dette påfører min allerede sårbare sjel. Ikke kan jeg relatere meg til såkalte “julefilmer” heller , som har blitt vist de siste 14 årene på TV. Ikke misforstå, hovmesteren og grevinnen er forsovet en ganske gjennomført sketsj, men et eller annet sted på veien har noen bestemt at det “ikke blir jul uten hovmesteren og tre nøtter til Askepott” og dette er en påstand som formidler noe om et tradisjonsmønster jeg ikke lenger evner å forholde meg til.

Julen er rett rundt hjørnet og jeg er forholdsvis apatisk og lite entusiastisk. Et lite pluss er selvfølgelig at familien er samlet, selv om det også bidrar til å minne meg på hvorfor jeg flyttet ut i utgangspunktet. Like fullt er det fornøyelig å tilbringe tid meg brodern og søss, som formodentlig begge to er fremragende mennesker, noe som igjen gjør deres slektskap til meg forholdsvis absurd. Nåvel. Jesus ble iallefall født og jeg mener bestemt at alle mennesker kan se seg tjent med dette *punktum

Julen er her. Deal with it.

Sex

Tilgi meg den syndige tittelen på dette innlegget. Dagbladet gjør det. VG gjør det. Nettavisen gjør det. Nå er det min tur. Det står absolutt ingenting om sex i blogginlegget nedenfor, men sjansen er stor for at du klikket inn hit nettopp på grunn av tittelen. det sier mer om deg enn om meg, og jeg liker det ikke. Skam!

I kveld er jeg trøtt. Urimelig trøtt. Så trøtt at jeg på ingen måte har noen som helst intensjon om å skrive noe her som har underholdningsverdi. Du er herved advart.

Aller først en dypfølt unnskyldning til de passasjerer som måtte være så uheldige å sitte i nærheten av meg og mins søster på bussen inn mot Larvik i dag. Det var først da dere begynte å snakke til hverandre om deres familier og trivielle hverdagsliv at jeg innså hvor utrolig irriterende dette er å høre på. Hadde jeg visst dette litt tidligere, ville jeg sannsynligvis anvendt de siste 3 og halv timene på en litt mer konstruktiv måte fremfor å gjøre akkurat det samme med min søster. Jeg innser at det må ha vært en begredelig vederstyggelighet for alle involverte og jeg skammer meg. Neste gang lover jeg å være et godt samfunnsindivid og heller bare lytte til Ipoden min i stillhet.

Nevnte jeg at jeg er trøtt. De siste ukene har jeg klaget og “bitchet” forholdsvis mye til alle som har giddet å høre på, om hvor utrolig lite overskudd jeg har. Kloke hoder vil antakelig prøve ut sine påstander om at dette kan ha sammenheng med mitt noe upresise matinntak og generellt impulsive døgnrytme, men for egen del virker det mer fornuftig å klandre omverden. Det betyr at problemet ligger hos noen andre enn meg selv, hvilket er en filosofi som klinger usedvanlig godt i mine ører, og fyller meg med en uavlatelig lyst til å traske nedover byens gater mens jeg plystrer og traller. Sikker i min viten om at kilden til alle mine problemer er alle andre mennesker og at løsningen ligger i total isolasjon. I den forbindelse har jeg altså forlatt mitt trygge fort på Sørlandet for å “feire jul” (jeg får en rar smak i munnen når jeg sier de ordene) sammen med “familien min” (samme følelse her også). Larvik er på ingen måte jevngodt med total isolasjon, men for en bitteliten stund er min omgangskrets redusert til 4 andre mennesker som jeg har tilbragt de siste 20 årene av livet mitt med å lære å omgås. Dessuten har mine foreldre flyttet inn i et nytt hus denne sommeren hvor husets tidligere eier syntes det var en god ide å installere boblebad. På mange måter føler jeg at skjebnen har hatt en finger med i spillet her, ettersom at jeg er hellig overbevist om at ingenting er bedre for min psyke akkurat nå enn et godt, varmt bad. Det kan riktignok hende at jeg dropper boblene ettersom at jeg har en litt urolig følelse av at det er små-feminint med bobler i badet.

Uansett skal mitt utslitte legeme senkes i kokende vann i morgen kveld, og dette har faktisk blitt en begivenhet jeg ser frem til med større forventning enn alt det andre som skal inntreffe de nærmeste 10 dagene eller så. Verden har alt for få badekar. Hva dette sier om min instilling til bading lar jeg være opp til den enkelte å tolke.

“Max Manus” har kommet på kino og er en usedvanlig gjennomført  norsk film. Jeg planlegger gå mer i dybden på dette temaet senere, men vil vente til jeg har fått sett den norske splatterfilmen “Død snø” ettersom denne inneholder nazi-zombier og jeg derfor kan slå to fluer i enn smekk med å omtale begge filmene på en gang. Dette vil si en gang over nyttår, men drit i det. Hvis du ikke har sett “Max Manus” enda, så gå og gjør det. Såpass skylder du gutta som døde for friheten i Norge. (Her finnes snev av alvor).

Til sist vil jeg bare be alle om å ta godt vare på spurvene i denne kalde årstiden. Spurv og måker er det eneste som holder meg gående gjennom det som best kan beskrives som et vedvarende “frost- og ishelvete”, også kjent som årstiden “vinter”. Spurvene tripper bekymringsfritt utenfor vinduet mitt mens jeg sitter foran peisen og tenker ut nye patenter på lufttette tepper som kan vakumforsegles slik at ingen temperatur slipper ut. Det er på mange måter befriende å kunne betrakte disse skrøpelige små skapningene som ikke er godt for noe, men som gjennom sitt fravær av politiske meninger og generelle apati, klarer å nå inn til min myke side. Jeg tror ikke at vi blir til spurver når vi dør, men hvis jeg blir gjenfødt som måke skal jeg aldri klage over noe mer så lenge jeg lever. En måke kan gli majestetisk rundt Norges vakre kyst uten noen bekymringer. En måke har alltid overskudd og kan ta varme bad når den vil. En måke kan bæsje på mennesker den ikke liker uten frykt for å bli sosialt utstøtt. En måke er den ultimate form for eksistens.

Jeg er tragisk trøtt.

“Utfordringen”

En av bloggene jeg følger regelmessig har “utfordret” meg til å svare på en del spørsmål. Eksempelvis: 4 jobber jeg har hatt, 4 steder jeg har  bodd, 4 ting jeg liker med meg selv osv. På ingen måte forferdelige spørsmål, bare utolig intetsigende og lite stimulerende da dette ikke gir deg spesielt mye nyttig innsikt i en persons liv. I den sammenheng har jeg heller satt sammen en egen liste av spørsmål som jeg finner langt mer interessante, og jeg utfordrer alle skribenter tilknyttet denne bloggen (F.eks Ingeborg, Silje og Elisabeth) til å besvare disse.

4 mennesketyper jeg hater
- Gutten som synes det er en god ide å høre på mp3 gjennom høytaleren på mobilen sin
- Mannen uten metningspunkt
- “Koselige” mennesker uten standpunkt
- Den ventstreradikale akademikeren

4 ting jeg håper jeg aldri vil oppleve:
- Bli knust av en container med kattunger
- Få i oppgave å være fredsmegler i midtøsten
- Tenårene til en evt. Silas Jr. (Gud forby)
- Premieren på Indiana Jones 4 (vent litt…*#%&)

4 ting jeg håper å oppleve:
- Opprettelsen av en egen samestat på Gaza-stripen i Midtøsten
- Barack Obamas bekjennelse av at han faktisk er Antikrist
- Danmark og Nederlands fravær på verdenskartet grunnet global oppvarming og en stigende vannstand på 10 meter
- 3. verdenskrig startet av Tyskland, hvor Frankrike blir invadert (igjen) og tyskerne taper så det synger (igjen)

4 ting som skal inntreffe i min begravelse:
- Salme 119 synges som allsang
- Et tidligere innspilt opptak skal avspilles hvor jeg personlig ønsker alle velkommen
- Levningene mine skal svinge fra en pendel i taket, i takt med all musikken
- Deltakerne skal gå i gledesprosesjon med tamburin og trekkspill fra kirken til graven

4 tv-program ingen burde se på:
- AFV
- Prison Break sesong 2++ (Prison Break betyr “å bryte seg ut av fengsel”)
- 7th Heaven
- Grey’s Anatomy (min ydmyke påstand er at det dreper mer hjerneceller enn kontinuerlig sniffing av bensin)

4 ting jeg synes er oppskrytt:
- Filmen Goodfellas (Ligger på 8 plass over verdens beste filmer ifølge Imdb.com)
- Facebook (å banne i kjerka anntar jeg)
- Dane Cook
- Toleranse

4 filmer jeg aldri kommer til å se:
- Salo
- Eventyr i New York
- Epic Movie
- Cannibal Holocaust

4 reformer jeg ville innført om jeg var statsminister/diktator i Norge:
- “Nordmenn ut av Spania” (En opprydning i det norske image utad)
- “Ja til golbal oppvarming” (Gjør verden varmere (jada, jeg vet. Ikke gidd å påpek det engang) og fjerner lavtliggende land)
- “Bannlysning av Se og Hør, Her og Nå, Cosmopolitan, Mag, Tore Tvedt, Kristian Valen imitasjoner m.mer”
- “Forbud mot invitasjoner til ubrukelig facebookgrupper”

4 ting andre burde like ved meg:
- Mine fantastisk klarsynte og presise observasjoner
- Mitt overbærende vesen
- Min utrolige velvilje for verden generellt og menneskene som bor her
- Min evne til å øyne en løsning i tilsynelatende håpløse situasjoner

Hansken er tatt opp, og en ny er kastet.

Julehandel

Sørlandssenteret neste stopp

Livet mitt paserer på mange måter revy hele tiden. Jeg forteller de samme “artige” anekdotene fra livet mitt i ymse sosiale settinger hvor folk later som de hører dem for første gang, jeg sover ganske mye, spiser litt, merker at jeg er generellt bitter på det meste som er manifistert fysisk i denne verden og jeg handler julepresanger alt for sent hver eneste jul. Hvert eneste år lover jeg meg selv dyrt og hellig at jeg skal få julehandelen overstått i oktober, slik at jeg slipper å gå i slalom mellom middelaldrende menn i nissekostymer, stressede, nyskilte mødre med alt for mange poser og femtenåringer med alt for lite å finne på. Alt akkompagnert av Heidi Hauge som synger julen inn. 

*grøss

Men av en eller annen grunn er denne farsen dømt til å gjenta seg år etter år, og i dag er intet unntak. Jeg har akkurat gjort meg ferdig med eksamen i korledelse, og med dette avsluttet et kapittel i livet mitt som stiller større krav til motoriske ferdigheter enn jeg er helt komfortabel med. Men det hører fortiden til. Uansett advarer jeg alle kjente mot å oppsøke Sørlandssenteret i dag, da jeg mest sannsynlig kommer til å gå fra konseptene hvis noen får den lysende ideen å gå bort til meg og prøve å innlede en samtale mens jeg befinner meg i min private skjærsild. Strategien er å komme seg fort inn og fort ut, med Ipoden som moralsk støtte. Forhåpentligvis tar det ikke for lang tid, da jeg i år er skammelig fattig og kun skal handle presanger til mine aller nærmeste (Dvs. 5 personer siden jeg ikke er et menneske med mange “nære” relasjoner da dette er kraftig overvurdert).

Men la det være sagt at om jeg møter en kjøpesenternisse som røver å prakke på meg en katalog, kommer begrepet “indre blødninger” til å få en helt ny betydning for nevnte nisse og hele den norske legestand.

17 dager igjen… stønn

Panikk

Aaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaahhhhhh!
Aaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaah!
Aaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaa *pust aaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaah!

Eksamen i morgen og på fredag. Har ennå ikke begynt å lese….. Aaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaah!

(*stille gråt)

Kjipt å være katt

I disse desembertider vil jeg aller først bruke et lite øyeblikk på om minne om Braid. En av de beste opplevelsene fra året 2008. Det viktigste beviset på at spill kan være kunst og på hjernehalvdelene mine fremdeles evner å samarbeide om de bare blir tvunget lenge nok. Så hvis du ikke vet hva Braid er, skylder du deg selv å finne det ut. Hvis du ikke gjør det kommer Gud til å drepe en kattunge.

Apropos kattunger, er det forresten rimelig kjipt å være katt om dagen. Dette nevner jeg ikke fordi jeg bryr meg nevneverdig. Snarere tvert imot er jeg forholdsvis apatisk. Aller først kom jeg over denne artikkelen i nettavisen for noen dager siden. (Ikke fordi jeg leser nettavisen, som aller best kan beskrives som digital bøffelbæsj, men fordi jeg kjedet meg.) Her leser vi den tårevåte historien om kattungen Vincent som har fått øret sitt skåret av, og nå vil man altså prøve å finne den ansvarlige og stevne ham…
*golfklapping
Ikke at jeg på noen måte synes at dyremishandling er spesielt spennende. Om jeg hadde fått ti minutter med den personen som skar av øret og en dorull kan jeg love at vedkommende hadde fått store problemer med å forholde seg til doruller for resten av sitt liv. Poenget er enkelt og greit at det er ganske latterlig  merkelig  fornuftig å bruke mediedekning på et møkkadyr en kjempesøtkattunge. De er søte. Greit. Noe som bare ytterligere er med på å virkeliggjøre min veldig reelle frykt for å bli knust av en container full av kattunger (definisjonen på verdens mest ydmykende måte å dø på). La oss håpe at de ikke setter av mer enn tyvetalls tusen kroner på politiets og tinghusets budsjett til å behandle denne saken.

Å knuses av en containere med disse her, er definisjonen på ydmykelse

Ellers så kan jo også denne saken nevnes. Som et veldig informativt og saklig innspill i debatten om vold i dataspill kunne AZfamily.com rapportere at noen guttunger hadde steinet og deretter hengt en kattunge, VED Å BRUKE LEDNINGEN FRA EN SPILL-HÅNDKONTROLL…..ETTER Å HA SPILT “GTA IV”!!!!!!! (Et spill som ifølge kilder lar deg voldta kvinner og drepe politimenn….) Ok, du kan faktisk drepe politimenn i spillet, men ingen av disse ligner nevneverdig på kattunger. Ellers skal det sies at disse ungene er ganske mange år for unge til at de burde sitte inne og spille denslags, og jeg påberoper meg ingen ekspertkunnskap på temaet barnepsykologi, men som hovedregel kan det være en god idè å få barnevernet på banen når ungene dine springer rundt og henretter søte smådyr. Ellers er jeg nesten fristet til å tildele plusspoeng for tidenes mest morbide bruk av spillutstyr, men det gjør vi selvfølgelig ikke fordi vi elsker katter, og ikke vil at hobbyen vår skal bannlyses fra USA til evig tid. (legg merke til at subjektet i setningen over forandres fra 1.person entall til 1.person flertall. ikke spør hvorfor).

For å oppsummere kort vil det altså si at det er vanskelig å være kattunge i verden for tiden, så kanskje noen vil ta seg tid til å forbarme seg over det arme krekekt som reker utenfor studenthjemmet hvor jeg for øyeblikket har mitt hjemsted. Et eller annet geni har funnet ut at det er en god ide å mate katten, og nå vil den tydeligvis ikke hjem. Bra jobba!

Ellers er jeg klar over at det er veldig tydelig at Silas akkurat har funnet ut hvordan han bruker multimedia på bloggen sin, og at dagens post bærer preg av dette. Like fullt velger jeg å tro at dette er hakket mer stimulerende enn de 8 obligatoriske linkene jag vanligvis legger inn som for det aller meste blir ignorert. La gå.

Lisa Børud og Mia Gundersen er forresten fortsatt djevelens verk! (Jeg bruker sjeldent utropstegn)